Et møte med Chris Canning

22. september 2017

av Dawn McClintock Vi møtte nylig Chris Canning, som kommer fra Manchester i Connecticut, for å høre mer om bakgrunnen hans, den alvorlige skaden som har holdt ham borte fra banen i flere måneder, hans tilbakevending til den nasjonale turneringsserien, hans vanlige jobb og hans nylige seier ved Racer X Maine Event, der han vakte oppsikt da han sikret seg den store premiesummen i 450A-klassen.  Hei Chris, takk for at du tok deg tid til å snakke med oss, og gratulerer med den store seieren din på Racer X Maine Event. Hvordan var det å delta i det løpet? Vel, det er jo ganske kult, vet du. Det er en tett bane. Jeg har kjørt løp der et par ganger i løpet av året, så det er kult å få kjøre mot folk som ikke er fra dette området. Du vant i 450A-klassen og ble nummer to i 250A-klassen. Hvordan var konkurransen? Det var mange raske ryttere. Det strakte seg helt opp til tiendeplass med ryttere som har deltatt i nasjonale utendørsmesterskap, så det var definitivt mange raske ryttere der, og det føltes godt å ligge foran dem, det er helt sikkert. Fortell oss litt om hvordan du begynte med denne idretten. Jeg har to brødre, en eldre og en yngre, så vi hadde egentlig aldri de fineste syklene eller noe slikt. Faren min forsørget oss tre alene, så det var tøft. Vi klarte å kjøre løp hver helg, men vi fikk aldri være med på noen av de store amatørløpene. Jeg deltok riktignok i Loretta’s, men vi hadde alltid problemer med syklene, eller det skjedde alltid noe uheldig der. Da jeg vokste opp, kjørte vi bare lokale løp. Jeg begynte å kjøre profesjonelt da jeg var 16 eller 17, i 2011. Jeg kjørte egentlig ett eller to nasjonale løp i året (bare de lokale) bare for å komme i gang, og så i 2015 kjørte jeg hele utendørsserien. Jeg kvalifiserte meg til hver runde, men problemer med sykkelen og skader hindret meg på en måte i å ende der jeg burde ha endt. Jeg hadde et par gode plasseringer, men jeg hadde egentlig et tøft år. Jeg etterlot en av varebilene mine i Utah fordi den gikk i stykker. Jeg hadde en U-Haul-lastebil for å ha noe å kjøre løp med, og fikk skyss for å komme meg til andre nasjonale mesterskap. Jeg opplevde rett og slett mye motgang det året. Det var et tøft år, og i år ville jeg delta i alle amatørmesterskapene, men så skadet jeg skulderen, noe som satte meg ut av spill i nesten 8 måneder. De siste par årene har vært tøffe. Det er mange raske løpere som har kommet fra New England-området. Var det noen spesielt du så opp til da du vokste opp der? Selvfølgelig John Dowd eller Doug Henry – de er alltid favoritter. Nå er de eldre, men de gir fortsatt de fleste av de unge gutta her en skikkelig omgang. Jeg ser fortsatt opp til dem. Jeg vil aldri glemme den første gangen jeg slo Dowd. Det er noe helt stort for meg. Alle de nasjonale gutta er fantastiske, og Robbie Marshall – jeg har alltid sett på ham som superglatt, og han er bare et par år eldre enn meg, men han er alltid i klassen over meg. Som du sa, det er mange raske folk som kommer herfra, så det er helt sikkert mange å se opp til. Du nevnte at du endte opp med en ganske alvorlig skulder skade. Hva skjedde? Jeg husker egentlig ikke selve hendelsen. Jeg fikk hjernerystelse da det skjedde. Det var nede i Florida, og det skjedde under et hopp. Jeg har en følelse av at jeg husker at jeg traff noe på kanten. Jeg knuste skulderen og brakk av halvparten av toppen av humerus. Det er området der rotatormanchetten fester seg og alt det der, så hele den delen brakk av, og de måtte feste det hele på plass igjen med en plate. I tillegg brakk jeg skulderbladet på fire steder. Så skulderen min var praktisk talt ute av drift i fire måneder. Jeg kunne ikke bevege den, for ikke å snakke om å gjøre noe med den. Jeg klarte ikke engang å løfte den opp. Selv da jeg sluttet å bruke armbåndet, og selv når jeg gikk, ville den ikke engang svinge. Den bare holdt seg på plass. Så det var virkelig tøft for meg. Selv nå, når jeg ser på skulderen min, er den bare bein. Jeg har gått på fysioterapi for å bygge opp musklene igjen, men de sa at det kan ta opptil et år. Så det er definitivt en lang prosess. Du gjorde comebacket ditt under Southwick National. Du må ikke ha hatt mye tid til å finne tilbake til rytmen etter at du fikk klarsignal til å sykle igjen. Jeg kjøpte en totakts mens jeg var skadet, bare fordi jeg tenkte at jeg skulle begynne med dette for moro skyld, og jeg tenkte: «Å, Southwick er jo alltid en morsom bane, spesielt til nasjonalmesterskapet.» 450-klassene får den fine, jevne banen til den første treningen. Så jeg tenkte å dra ut dit på totaktsen og ha det litt gøy. Jeg hadde kjørt to ganger før det, så Southwick-nasjonalmesterskapet var min tredje tur tilbake på sykkelen. Jeg hadde slett ikke tid til å forberede meg. Som jeg sa, dro jeg dit bare for moro skyld. Jeg brydde meg egentlig ikke om plasseringen min eller noe slikt. Jeg kvalifiserte meg veldig bra – jeg tror det var tolvte eller trettende plass. Det er lett å kjøre én runde veldig fort. Så jeg tenkte: «Greit, vi drar ut og kjører løpet, sikrer oss en god startposisjon og har det litt gøy.» Jeg endte opp med å ligge på tiendeplass rett etter starten og moroa forsvant veldig fort. Jeg lå på tiendeplass i omtrent halvparten av løpet, men så begynte selvfølgelig kondisjonen å svikte, og jeg falt tilbake til rundt tjuendeplass i det løpet. Hvis jeg hadde vært i form, ville jeg ha følt meg komfortabel der ute, selv etter å ha vært borte fra sykkelen så lenge. Det er virkelig der jeg hører hjemme. Er du fornøyd med fremgangen du har gjort i konkurransene siden skaden? Ja, jeg er fornøyd med det. Jeg har for det meste prøvd å ta det med ro. Jeg har egentlig ikke klart å sykle i løpet av uken eller noe sånt. Jeg blir veldig fort stiv i kroppen. Jeg går fortsatt på fysioterapi med de små rosa vektene. Du vet de små rosa to-punds vektene jeg prøver å trene med. Det er definitivt vanskelig å takle. Det gjør ikke vondt lenger når jeg sykler, så det er jo bra. Legen min sa at jeg var gal, bare fordi beinet er leget, men det er ingen muskler som holder det sammen. Det kommer ikke til å skade det – jeg kan godt ta imot et slag der – men problemet er at hvis jeg får et slag der slik jeg gjorde før, er det ingenting som holder det sammen. Det er definitivt noe som ligger mye i bakhodet mitt.

Foto: Krystyn Slack

Du har jo reist en hel del rundt i landet i varebilen din for å delta i de nasjonale rundene. Har du noen sprø historier fra turene dine? Ja, jeg har noen stykker. Det mest minneverdige var nok da jeg forlot varebilen min midt i Utah og solgte den til fyren fra U-Haul. Det har jeg i hvert fall ikke glemt. Varebilen jeg kjører nå, var grønn da jeg først kjøpte den, og den ble brukt til å frakte medisinsk utstyr eller noe slikt, og den var dekket av alle slags medisinske symboler. Jeg var i Oregon like før Washougal, da en politimann stoppet meg og spurte om jeg hadde atomvåpen eller noe slikt. Det var også en minneverdig opplevelse. Jeg har ganske mange slike historier. En gang kjørte jeg helt ut til Cali bare for å få ett supercross-poeng gjennom arenacross-serien, så det ble en tre dagers tur tur-retur for omtrent fem minutters kjøring i stadionet. Jeg har ganske mange historier å fortelle. Jeg må nok virkelig sette meg ned og tenke litt på det. Driver du MX-skoler i løpet av uken? Hvordan ser en typisk uke ut for deg? Om sommeren, når skolen er stengt, går dagene stort sett ut på å trene ett barn om gangen eller små grupper om gangen, og prøve å få tid til å sykle innimellom. Skaden min har på en måte vært en fordel når det gjelder å tjene penger, for normalt sett er jeg ikke så mye til stede når jeg deltar i nasjonale mesterskap, så da får jeg ikke trent barna like mye som jeg gjør nå. Jeg startet denne skolen i år, og jeg har promotert den mye mer enn jeg pleier. Det har gått veldig bra i år.

Foto: Krystyn Slack

Det må vel være ganske givende å hjelpe disse barna. Det er kjempegøy å dra på de lokale løpene. Jeg har alltid kjørt lokalt, men jeg har egentlig aldri sett på noen av de andre klassene, fordi jeg ikke hadde noen andre å følge med på. Så nå er det fint – uansett hvilken klasse som er på banen, er det barn der som jeg har jobbet med i området. Det er skikkelig kult. Jeg blir faktisk begeistret når jeg ser barn jeg trener ute på banen. Det har definitivt gitt meg et helt nytt syn på løpene å se fremgangen vi har hatt med treningen vår.

Foto: Krystyn Slack

Hva er planene dine for kommende løp? Jeg vil gjerne delta i noen av disse amatørmesterskapene og fortsette å prøve å bygge opp mitt navn. Akkurat nå kjører jeg i NEXC, den lokale serien her oppe. Jeg prøver å vinne begge disse mesterskapene, slik at jeg ikke føler at jeg har kastet bort hele året. Du vet at jeg måtte stå over hele året på grunn av skulderen min, så det føles godt å oppnå noe i løpet av året. Derfor satser jeg på disse, og neste år planlegger jeg sannsynligvis bare å delta i lokale mesterskap og kjøre løp som Baja Brawl, Freestone og Daytona. Jeg tar det egentlig litt som det kommer, for jeg brukte mye penger jeg ikke hadde da jeg kjørte alle de nasjonale løpene, og jeg slet økonomisk gjennom hele greia. Jeg kan ikke si hvor mange ganger – jeg vet ikke hvorfor, men det var alltid 6 dollar – men jeg hadde 6 dollar på bankkontoen min. Å være i California med 6 dollar på bankkontoen er bare et helt annet nivå av stress. Å gjøre det igjen med så mye stress og så mye å bekymre seg for – det gir ikke mye mening å bare si at jeg gjorde det igjen. Jeg har gjort det én gang, og nå har jeg det bare litt gøy med å kjøre terrengsykkelen min igjen. Å dra ut og gjøre det på egen hånd – de andre gutta flyr inn hit, og de har folk som betaler for syklene deres. Jeg har én 450-er og én 250-er, og det er det jeg trener og kjører løp på. Å gjøre alt dette er på et helt annet nivå enn det de fleste engang forstår. Du ser meg på løpene, og jeg smiler og har det alltid gøy, men for å gjøre det riktig kan jeg ikke ende opp der jeg må ende opp. Jeg har ikke råd til å gjøre det på den måten. Det gir ikke mye mening å gjøre det.

Foto: Krystyn Slack

Kanskje det å delta i noen av de store løpene du nevnte, kan bidra til å vekke oppmerksomhet og gi deg litt ekstra støtte også. Ja, det er målet. Alle sier at de gjerne vil hjelpe, men man må finne noen som faktisk vil hjelpe deg og som passer på deg, og ikke bare ser dollartegn. Det er definitivt vanskelig å finne. Som jeg sa, jeg skal bare fortsette med det jeg gjør og ha det gøy, og når jeg kommer til et løp, skal jeg kjøre så fort jeg kan, og hva som enn skjer, så skjer det. Takk for at du tok deg tid til å snakke med oss, Chris, og lykke til videre i sesongen. Takk, folkens. Jeg setter stor pris på alt dere gjør for meg.

Foto: Krystyn Slack