Et møte med Shawn Maffenbeier

12. oktober 2017

av Dawn McClintock Bilder av James Lissimore Å bli utvalgt til å være en del av laget i Motocross of Nations er trolig en av de mest prestisjefylte utmerkelsene en fører kan oppnå; muligheten til å representere sitt land foran hele verden. For Shawn Maffenbeier, som kommer fra Saskatchewan, er dette hans andre år som medlem av Team Canada i MX2-klassen. Vi møtte Shawn like etter at han hadde hatt en travel uke med å bygge arenacross-baner og trene arenacross. Det tar aldri slutt for Shawn og lidenskapen han har for sporten. La oss høre hva han hadde å si om lagopplevelsen under årets Motocross of Nations, som ble arrangert i England. Hei, Shawn. Velkommen tilbake. Du har allerede vært med på noen morsomme ting denne helgen. Hva er dette vi hører om å bygge arenacross-baner? Ja, Stu McQueen tok kontakt med meg (han er fyren som driver Whispering Pines-banen her i Kamloops). Han ringte meg og sa at han skulle bygge en arenacross-bane og arrangere noen arenacross-kurs, så jeg hjalp ham med å bygge den, og Jess Pettis og jeg arrangerte et arenacross-kurs på lørdag. Det var ganske kult, og det blir et til neste helg. Så når kom du egentlig til England for MXON? Jeg fløy av gårde søndagen før og ankom England mandag morgen. Jeg blir alltid litt forvirret, for man mister alltid en dag og vinner en dag når man flyr. Jeg hadde søndag i Canada og kom frem mandag morgen. Du bodde på noen ganske fine steder mens du var i England. Lå de ganske nær der dere måtte dra for å gjennomføre testene? Det var en ganske lang kjøretur. Det tok altså litt over en time å komme seg til testbanen, men jeg har inntrykk av at uansett hvor i England man befinner seg, så må man uansett kjøre ganske langt for å komme dit. Det er så mange rundkjøringer, og kjørestilen er ganske vill. Det var en ganske lang kjøretur for å komme dit, men innkvarteringen på slottet var ganske fantastisk i år. Det er hyggelig å ha alle samlet og oppleve den lagånden. Fikk dere nok tid til å venne dere til tidsskiftet, eller var det bare å kaste seg rett inn i det? Jeg vet ikke om man noen gang virkelig blir vant til det. Man må nesten være der i flere måneder for å bli skikkelig vant til det. Torsdag/fredag før arrangementet sov jeg endelig en hel natt. Fra klokka 22 eller i hvert fall midnatt til klokka 6 eller 7 om morgenen. Før det, i løpet av uka, la jeg meg rundt klokka 22 eller 23, våknet klokka 2 eller 3 om morgenen og lå helt våken i en time eller to, før jeg prøvde å få et par timer til med søvn før jeg våknet. Jeg vil si at da helga kom, hadde jeg tilpasset meg så godt jeg kunne. Hva var ditt første inntrykk da du så det med egne øyne? Jeg så en video med Deano, og der ble det liksom nevnt at hoppene er skikkelig store og sånt, og man vet jo aldri helt hva man skal tro når det gjelder videoer og sånt. Da vi kom dit, var det definitivt sånn: «Jøss, denne banen er stor og skikkelig tøff, og den er helt klart på proffnivå.» Man merker at det er lagt mye arbeid i den, og at det kom til å bli en fantastisk bane. Og ganske riktig, de første par rundene jeg kjørte på den – jeg har aldri tatt så store utendørshopp før, og aldri kjørt på en så fantastisk bane før. Da det var tørt, tror jeg rundetidene lå på rundt 2:30 min. Alle som har sett bilder eller videoer av den, vet at den snor seg fra den ene siden av dalen til den andre. Det er rett og slett en drømmebane. Hvordan var dette i forhold til fjorårets arrangement i Italia? Jeg vil si at denne banen passet bedre for ryttere i amerikansk stil. Den var litt raskere og hadde litt mer fart i seg. Sammenlignet med den italienske banen vi kjørte på i fjor, var den ganske trang på noen strekninger. Den minnet meg faktisk mye om Quebec. Banene er litt forskjellige på den måten. Når det gjelder selve arrangementet, var det like vilt som det i Italia, både når det gjelder fansen og stemningen. Det er egentlig litt vanskelig å sammenligne de to, bare på grunn av været på søndag. Jeg vil si at de er veldig like. Personlig likte jeg banen litt bedre i år. Vi har fått enormt stor respons på det spesialtilpassede FXR Canada-utstyret ditt. Hva slags reaksjoner fikk du fra folk på det? Jeg mener, det var akkurat det samme – alle la merke til hvor mye detaljarbeid som var lagt ned i det. Selv under uken på treningsbanen sa folk: «Jøss, se på den trøya.» Detaljene og all tiden og innsatsen som var lagt ned i utstyret mitt, var utrolig. Det gikk ikke ubemerket hen; hele helgen pekte folk litt etter litt på det, og jeg tror det skilte seg ut som noe av det beste utstyret der. Man må jo ha fått enda større respekt for noen av disse GP-førerne som hele tiden kjører på disse tøffe banene i Europa. Før løpet visste vi at de europeiske førerne ville være veldig gode i gjørma, nettopp på grunn av forholdene i Europa, men jeg tror ikke vi virkelig forsto – og da mener jeg også de amerikanske gutta – jeg tror ikke noen virkelig forsto hvor gode de er i gjørma. Da jeg så på det siste heatet der Tyler og Colt kjørte – selvfølgelig fikk jeg sett på alle de andre også – var det utrolig å se teknikken deres, hvor godt de tilpasser seg banen og hvor godt de klarer å kjøre under slike forhold. De har en helt annen kjørestil der borte. Ja, akkurat, og det er ikke bare de beste førerne – det gjelder hele feltet: Europeerne er så sterke under slike forhold, i motsetning til… Jeg har sett noen løp i AMA og i Canada der det var gjørmete, og det er veldig annerledes enn det vi er vant til. Nå ble jo gjørmen tydeligvis et skikkelig problem for deg. Svømmebrillene var tatt av. Det var tøft – jeg mener, gjørmen var én ting, men den stadige lille tåken på beskyttelsesbrillene ødela dem helt. Jeg måtte bytte briller i begge heatene, og ærlig talt, til slutt gjorde noen av gutta det, mens andre ikke gjorde det. Hvis de holdt i et par runder, så holdt de i et par runder, og i hodet mitt tenkte jeg bare: «Vær forsiktig og skaff deg et nytt par briller.» Men så varer et sett med briller kanskje en runde eller to, og så må du kjøre forbi de gutta du lå foran igjen. Da må du tenke: «Var det virkelig verdt det?» Det var virkelig tøft på den måten, men ærlig talt tror jeg alle var i samme båt der. Altså, et par av toppguttene som kom seg i front tidlig, hadde kanskje ikke de samme problemene. Det var vilt, alle hadde tatt av seg beskyttelsesbrillene, og selv etter et par intervjuer med Osbourne sa han: «Jeg blunket, og en stein traff øyelokket mitt». Jeg syntes det var vilt, og det var det samme for meg. Det var øyeblikk da jeg bare ble bombardert i ansiktet med steiner og jord, og man tenker: «Er dette virkelig verdt det?» Men innerst inne tenker du: «Jeg må gi alt for landet mitt akkurat nå.» Vi har kommet langt, og du gjør ditt beste for å balansere på den fine linjen mellom «Jeg trenger ikke en stein i øyet, men la oss prøve å passere denne fyren på noen andre linjer». ...Ellers ender du opp med at en som Covington ligger oppå deg! Hva i all verden skjedde der? Jeg fikk en ganske dårlig start i det løpet, så jeg lå helt bakerst, og jeg prøvde bare å kjøre meg forbi et par karer i første runde. Da kom jeg over denne høyden, og han sto faktisk med ryggen mot banen, og jeg tenkte: «Å, jeg har ingen steder å ta veien!» og så kjørte jeg rett inn i siden på ham. Jeg tror ikke han var sint på meg, egentlig. Jeg var egentlig ikke sint på ham, men han satt fast oppå meg, så jeg måtte faktisk løfte sykkelen hans av min før vi kunne kjøre videre. Hvordan var lagdynamikken i det kanadiske paddockområdet? Det var bra. Jeg mener, jeg trenger ikke å konkurrere mot Colton eller Tyler hele sommeren, så det er veldig enkelt for meg å komme godt overens med dem. Tvert imot snakker jeg med dem hele sommeren for å sikre at jeg lærer noe nytt fra konkurransesiden av sporten. Det var bra. Selv Colt og Tyler kom veldig godt overens. Vi tenker alle på samme måte og ønsket å hjelpe hverandre. Det var ikke noe med: «Å, du kjører Honda eller Yamaha», man er der for å representere Canada. Det var kult på den måten. Jeg hadde motorfyren min der, og han var villig til å gi råd til alle de andre, og til og med Digger var der og hjalp meg like mye som han hjalp Colton. Så ja, det var en skikkelig kul atmosfære når det gjelder det. Ja, det er egentlig slik det bør være. Man må altså virkelig være der for å oppleve det hele på stedet sammen med fansen. Fikk du mange muligheter til å omgås fansen? Selv om du mener det, tror jeg ikke Canada tiltrekker seg like mange fans som Herlings eller Carioli – når de går gjennom pitområdet, er de som superstjerner, og barna løper etter dem. Når jeg går ved siden av dem, er det ingen som følger etter oss, men mange flere har fått større respekt for oss etter det vi har prestert de siste par årene. Jeg tror vi sakte, men sikkert bygger opp en fanbase i Europa. Det er helt klart at^{en 13. plass} ikke er noe å skamme seg over i det hele tatt. Det krevde mye mot å komme så langt. Hva syntes du om plasseringen deres da dagen var omme? Ærlig talt tror jeg at vi som lag trodde vi skulle forbedre vår 10. plass^th fra i fjor. Det skjedde bare noen få ting – svømmebriller som falt av og steiner som fløy inn i øynene. Jeg så faktisk at Colt måtte kjøre inn til siden en gang i det siste heatet fordi han fikk så mye gjørme i øynene, og jeg tenkte: «Å, mann, dette er forferdelig!» Vi var fornøyde med resultatet, spesielt med tanke på de gjørmete forholdene og utfordringene vi sto overfor. Etter lørdagen følte jeg meg virkelig optimistisk med tanke på kvalifiseringen vår, og jeg trodde vi hadde en virkelig god sjanse til å slå 10.^th stedet. Vi var fornøyde med det, men selvfølgelig ønsket vi oss noe bedre. Du er på en måte den som holder liv i forbindelsen til Saskatchewan her, etter at Blair Morgan var lagkaptein i så mange år. Tror du at du gjerne vil møte Red Budd neste år, hvis du får muligheten? Ja, absolutt. Det er morsomt – jeg var i et intervju for et par dager siden, og de spurte om lagkameratene mine og sånt, og jeg sa: «Ja, jeg tror de har vært med omtrent seks ganger, og dette er min andre gang.» Jeg fortalte dem at målet mitt er å delta like mange ganger som lagkameratene mine har gjort. Hvis jeg kan være med hvert eneste år de neste fem årene, så skal jeg gjøre det. Det er bare en så enorm ære å få være med. Når man ser på det, slik tidsplanen er lagt opp, tror jeg det er fem uker i år fra vårt siste nasjonale mesterskap til dette. Så det er tøft å holde det programmet gående, og det er mye ekstra arbeid for alle. Utstyrsprodusenter, grafikkbyråer, mekanikere, alt mulig, spesielt etter et stort år. At det nærmest ligger rett utenfor døra vår neste år, er nesten litt mer innbydende. Helt klart for USA og for oss også. Alt er bare litt mer kjent. Man slipper å frakte sykler, man slipper å bekymre seg for å finne et transportkjøretøy. Det er bare små ting som til sammen utgjør en stor forskjell. Og det kommer til å være mange flere kanadiske flagg som vaier under det arrangementet. Jeg er enig. Hva var høydepunktet under hele arrangementet for deg? Ærlig talt visste jeg allerede på forhånd hvordan jeg hadde prestert i fjor som vår MX2-fører, og det var en ganske stor øyeåpner for meg. Etter det året jeg har hatt i år, visste jeg at jeg ønsket å forbedre det resultatet – i hvert fall for meg selv. Et stort høydepunkt for meg var selvfølgelig å komme på 11. plass^th i kvalifiseringen min til MX2, og jeg følte at jeg kunne ha gjort det enda bedre enn det. Jeg var faktisk veldig, veldig spent etterpå. Jeg visste at vi alle måtte kjøre en solid kvalifisering for å komme oss til A-finalen. Jeg visste at jeg måtte ende rett rundt den 11.^th skulle få oss med. Det var på en måte et høydepunkt for meg. Det var ganske stort. Jeg var fornøyd med det. Bare det at vi fikk reise til utlandet igjen for å representere landet vårt. Jeg føler at det løpet lærer oss så mye. Du føler deg så ukomfortabel. Ingenting ved det løpet er normalt – startoppstillingen, kvalifiseringen, de to dagene med racing og alt det der. Når du går inn i det, må du ha et veldig åpent sinn om hvordan ting kommer til å gå, fordi det er så mange forskjellige variabler du ikke er vant til, og du vet ikke om du kan kontrollere dem. Hadde du noen planer for lavsesongen? I grunnen har jeg begynt å satse fullt ut på arenacross nå. Jeg prøver å ta igjen litt av det tapte. De siste par månedene har jeg kun konsentrert meg om MXON. Nå går jeg over til arenacross, så det er det jeg skal drive med. Takk for at du tok deg tid til å snakke med oss, og takk for at du representerte Canada. Det betydde veldig mye for oss! Ingen problem. Jeg setter stor pris på støtten dere alle har gitt oss.