Et møte med Shelby Turner

24. november 2017

av Dawn McClintock  Bilder av mjsotophotos 2017 har vært et enestående år for Shelby Turner fra Alberta, som har tatt moto- og offroad-verdenen med storm. Hun har sikret seg førsteplass i det kanadiske mesterskapet for kvinner, representert Canada ved det årlige ISDE i Frankrike – der hun tok med seg enda en gullmedalje hjem – og vunnet sitt andre mesterskap på rad i EnduroCross-serien for kvinner, for ikke å nevne pallplasseringene hun oppnådde denne gangen i EnduroCross-klassene for menn. Dette er første gang i historien at en kvinne har klart dette. Vi møter Shelby etter en lang konkurransesesong, der hun nå er tilbake på jobb og legger planer for å gjenta suksessen neste år. Hei Shelby, gratulerer med den store seieren i EnduroCross-serien! Takk. Hvordan var dette året sammenlignet med fjoråret? Synes du konkurransen var litt tøffere i år? Ja, jeg tror det. Vi hadde jo Kacy Martinez og Tarah Gieger. Jeg synes konkurransen var litt bedre i år, sett på deltakerne, men det er fortsatt ganske få tilskuere. Forhåpentligvis vil det øke i løpet av de neste tre årene. Hva syntes du om banens utforming? Var det noen runder som var vanskeligere enn andre? Nei, i år var det stort sett det samme. Jeg mener, de to siste rundene var litt tøffere. De manglet mye mer flyt. Men generelt sett syntes jeg banene, oppsettene og alt var fantastisk i år. De hadde noen virkelig gode baner. Det var noen runder der man virkelig kunne dra ut og kjøre løp. Jeg sier at banene var enklere, men det var fortsatt tøft der ute. Du drar ut dit, og det er fortsatt massevis av ting du kan sette deg fast i og folk du må kjøre rundt. Det var virkelig veldig gøy. Du opplevde en gang at sykkelen din ble kjørt over av tungt utstyr. Hva i all verden skjedde der egentlig? Vel, det var min feil. Vi var ute, og det var kaldt, så alle samlet seg rett og slett ved døra. Jeg parkerte sykkelen min bak utstyret sammen med fire andre sykler, men de sto på siden av det. Jeg parkerte min bak det fordi det var fullt, og jeg sto parkert der hele dagen. Det gjorde alle de andre også. Vi gikk ned til stadionet i omtrent fem minutter, og så skjønte vi at de ropte på oss ved inngangen, så vi gikk tilbake, og da sto det en fyr og så på sykkelen min, og pappa spurte: «Hva driver du med?», og han svarte: «Jeg tror denne sykkelen nettopp ble kjørt over.» Jeg spurte: «Av hva da?» Fyren sa: «Vel, den traktoren beveget seg, og den ble kjørt over.» Vi så på eksosanlegget, og det var ganske bøyd. Så vi tok med eksosanlegget bort, og jeg satte meg på sykkelen for å flytte den, men jeg klarte ikke å få forhjulet til å snurre. Da fikk vi litt panikk, for vi sto ved inngangen og det var mørkt. Vi kunne ikke se ordentlig. Vi visste ikke hva som hadde skjedd, så vi bare forlot sykkelen min der. Vi kunne ikke kjøre på den. Vi fikk ikke forhjulet til å dreie, så vi løp ned trappen, og jeg løp ned til banen, og Kevin (Dupuis) kjørte faktisk akkurat da, fordi vårt løp er rett etter hans. Så vi ventet, og arrangøren kom bort og sa: «Hva driver dere med? Dere skal jo stå ved startporten.» Jeg sa: «Vel, sykkelen min ble nettopp kjørt over, og jeg kan ikke kjøre den.» De sa: «Vel, hva skal du gjøre da?», og jeg sa: «Jeg skal kjøre på sykkelen til denne fyren.» Og de sa: «Virkelig?», og jeg sa: «Vel, jeg har egentlig ikke noe annet valg.» Så sa de: «Ok, best du henter transponderen din og lykke til!» Kevin kom inn, og jeg sa: «Kevin, Kevin, jeg trenger sykkelen din.» Og han sa: «Hva?!» Jeg sa: «Kan jeg bare låne sykkelen din?» Han sa: «Ja, men jeg tror jeg har bøyd rotoren. Jeg tror ikke jeg har noen forbrems.» Jeg sa: «Å, flott!» Så jeg kjørte den bort til porten, så vi sto alle på rekke, og ganske riktig. Han gikk bort til den, og det var ingen frontbrems. Han sa: «Vi kan fikse den.» Det var en mekaniker der som hadde en skiftenøkkel, så han sto ved siden av, og vi rettet ut rotoren. Han sa: «Ok, den er klar!» og jeg tenkte: «Greit.» Det var faktisk en skikkelig tøff tur. Det var noen andres sykkel, og den var ikke innstilt for meg. Så det krevde litt innsats å få den til å svinge. Han fortalte meg aldri at han vanligvis kjører den i andre gir. Så jeg kjørte den i første gir, og armene mine var helt utslitte på slutten. Han sa: «Jeg kan ikke tro at du kjørte den i første gir hele tiden. Den sykkelen var veldig kraftig.» Jeg sa noe sånt som: «Det sier du nå, da.» Uansett, EnduroCross hjalp meg faktisk. De var også lei seg for hele hendelsen, så de skaffet meg til slutt et rør, og jeg syntes det var greit nok. Det var ikke så ille. Vi fant ut at det bare var i den aller siste svingen. Da vi fikk tid til å se nærmere på det, var det slett ikke så ille. Det ville vært fullt kjørbart hvis vi hadde hatt litt tid. Da den veltet, bøyde frontbremsen seg innover, og så skled den, men den lille gummidelen holdt faktisk fast i frontbremsen, og det var den eneste grunnen til at forhjulet ikke spant. Jeg var veldig heldig, og jeg kunne ikke tro at det hadde skjedd – og det kunne ikke de heller. Du gjorde deg bemerket i guttenes klasser i år. Fortell oss om den opplevelsen. Jeg har konkurrert i gutteklassene de siste årene, men i år var resultatene mine rett og slett litt bedre da jeg deltok i dem. Jeg fikk min aller første tredjeplass, og ærlig talt skjønte jeg ikke engang at jeg lå på tredjeplass. Jeg fikk bare en god start, og så handlet det egentlig bare om å kjøre runder på banen. Da jeg kom rundt, tenkte jeg: «Å, det er ikke så mange som har kjørt av banen ennå.» Så kjørte jeg av, og de sa: «Du ble nummer tre!», og jeg sa: «Å, det er kjempebra!» Jeg har kjørt i gutteklassene de siste tre årene nå. Det er veldig gøy. Jeg liker å kjøre sammen med gutta, og jeg setter pris på ekstra kjøretid på banen. Man kjører jo rundt i hele landet, og det er ganske hyggelig å kunne delta i mer enn bare én klasse. Og å komme på pallen i herreklassen er jo en ganske stor prestasjon! Ja, det er virkelig stort. Det er en fyr fra Canada, Kevin, (fyren jeg lånte sykkelen av), og det er ryttere av A-klasse fra USA som konkurrerer i den klassen. Jeg var kjempeglad for endelig å komme på pallen, og en av gutta, Josh Greco, som ble nummer to i serien – jeg endte opp med å slå ham, men han er jo en supercross-proff. Så det er noen virkelig store navn der. Det er flott å endelig ha nådd et nivå der jeg kan konkurrere i guttenes klasse. En av dommerne tok meg til side på slutten av kvelden og sa: «Jeg vedder på at du blir den første som tar seg opp i eliteklassen.» Og jeg tenkte: «Å, jøss.» Du fikk også muligheten til å kjøre sammen med Cody Webb mens du var der nede. Ja, jeg kjenner Webb-søstrene. Han har to søstre, og jeg har blitt ganske godt kjent med dem. Så de sa: «Kom innom, kom innom.» Vi hadde den ene ferien der vi hadde to helger på rad, så i stedet for å dra hjem, dro vi bare til Cody, og det var kjempegøy. Jeg kjørte sammen med ham i tre dager, og Kacy Martinez var der og kjørte også en av dagene. Og vi bare hang der. Det var kjempegøy. De er superhyggelige, og det var veldig gøy å få kjøre sammen med ham. Så hvordan er oppslutningen om kvinneklassen i EnduroCross-serien? Det er ingen lønn fra arrangørene i EnduroCross-serien for kvinner. Ingen sponser kvinneklassen. Vi får ikke penger i noen av rundene. Folk tror vi gjør det, men vi kjører uten å tjene noe. Jeg tror det er grunnen til at deltakertallene i kvinneklassen er så lave. Da de fjernet pengene fra det, mistet vi alle som kom for å delta. Før fikk man i det minste litt penger tilbake, så det var verdt innsatsen, men nå er det ingenting å hente. Vi får et klapp på skulderen. Forhåpentligvis, siden det er navn som meg, Kasy og Geiger med, vil noen ønske å hoppe på og sponse det. Jeg kan ikke se hvorfor ingen skulle gjøre det, spesielt når Kasy og Geiger er Red Bull-utøvere. Det er litt rart, men forhåpentligvis finner de ut av noe. EnduroCross har vært en berg-og-dal-bane siden de mistet X-Games og andre eiere kjøpte det opp, og det nesten gikk under, før den gamle eieren, den opprinnelige fyren, kjøpte det tilbake igjen, og han prøver å få det på beina igjen. Jeg tror det burde gå bra, for de har alt det der med direktesendinger på nettet nå, så man kan se det ganske enkelt. Du har samlet inn nummer én-skiltene dine hele året, og du har nettopp avsluttet denne serien – så hva blir det neste? Det blir vel det samme som i fjor, antar jeg. Foreldrene mine tilbringer vinteren nede i Phoenix, så jeg skal dra dit en stund. Jeg må jobbe, så jeg kan ikke være der så mye. Jeg kommer til å reise frem og tilbake. Jeg har lyst til å delta i noen løp der nede i februar. Jeg kommer egentlig ikke til å ligge på latsiden denne vinteren. Jeg gleder meg faktisk veldig til det. Jeg skal nok dra ned og delta på en Destry Abbott-skole og sykle sammen med ham. Jeg deltok faktisk på en slik etter EnduroCross-runden i Everett; han hadde en ledig plass, og jeg hoppet inn sammen med Wiltons-familien, og neste helg ble jeg nummer tre i herreklassen, så det må ha hjulpet! Takk for at du tok deg tid til å snakke med oss, Shelby. Vi er virkelig begeistret over din nylige mesterskapsseier og det suksessrike året du har hatt. Gratulerer! Takk. Forhåpentligvis kommer det mer.